Garasjejekk, loganbrød og fuktsperre

Det er mangt som skal testes og øves på før man legger ut på langtur. Sist søndag slo jeg flere fluer i en smekk. Anders L er ikke tung å be, så han ble med på noe som vel tilsvarer en halv dagsetappe når alvoret setter inn for fullt. Det høres kanskje ikke så imponerende ut, men det er ikke verst å få til en tur på over fire timer i Estenstadmarka;)

Turens hovedformål var å slite seg ut ved å trekke og bære tungt, så Lynvingens garasjejekk, som har gjort seg godt på tur tidligere (se bilde), ble et naturlig valg i tillegg til en halv hektoliter med vann:) Vi er stadig glade vi ikke har trengt å bli reddet ut av marka med en så absurd oppakning!

Det som imidlertid var nytt for turen var at jeg testet ut fuktsperre på føttene. Evalueringen underveis gikk åpenbart ut på at det var klamt, men hadde ellers ingenting å utsette på å ha plast imellom to sokkelag. Så ved målgang trodde jeg konklusjonen om en suksessfull pilottur var stadfestet, men det var inntil jeg tok av meg på beina og til min forskrekkelse oppdaget at posene hadde glidd ned forbi hælen! Altså var forsøket en fiasko, og det er ingen å klage til av den enkle grunn at produktet ikke ble brukt forskriftsmessig. Konklusjonen er at vi må finne noe bedre enn vanlige brødposer... (Tips mottas med takk.)

Noe som derimot fikk anerkjennelsen som en suksess var næringen. Loganbrød har inntil nylig vært et sagnomsust stykke mat. Anders stilte med brød så det monnet, og jeg ble innviet i lunsjmåltidet mang en garva turfarer sverger til. Brødet er tungt og kompakt, holder seg lenge og viktigst av alt: Det er spekket med energi! Det er slett ikke dårlig på smak heller, så vi holder oss til den initielle planen om å ha dette til lunsj to av tre dager på Grønland. Mulig det er i meste laget og vi av den grunn aldri kommer til å spise det igjen, men per i dag er jeg skamløst optimistisk!